Trinke Trappiste!

Det er en gang i april og vi er, metaforisk sett, i Belgia.
Ølsorten Trappiste er noe unik innenfor ølverdenen. Det er en ølsort som kun brygges av munker, eller under oppsyn av munkene i trappisteklostre og det er kun 8 slike klostre i verden. Seks i Belgia, ett i Nederland og et i Østerrike.Vi hadde konsentrert oss om Belgia, fire klostre - Orval, Westmalle, Rochefort og Chimay. Noen av disse var jo kjente og kjære klassikere, men de fleste var ukjente for oss. De fremmøtte var Terje, Mattis, Nåkkve og Kristoffer. Noen andre hadde glemt det/var i eksamensmodus, men; Desto mer til oss som var der! Eller det vil si, desto mindre til oss som var der siden vi bruker en Wollmannkurve for å regne ut forholdet mellom antall fremmøtte og antall åpnede flasker.
Såh! Mindre til oss, men vi hadde i alle fall røkt kjøtt, mørk sjokolade og ost som vi kunne matche ølet med. Da hentet vi den tradisjonelle elefantølåpneren, altså en ølåpneren formgitt som en elefant, ikke en ekslusiv åpner kun for elefantøl (det hadde jo blitt litt stusslig med bare Chang og Carlsberg).
Vel, kveldens første øl var en Rochefort 6, hvor Rochefort er byen klosteret ligger ved, klosteret heter det noe mindre catchy navnet Abbaye de Notre-Dame de Saint-Rèmy og 6tallet peker enten mot OGverdien som da er på 1060, eller så indikerer den at den er en belgisk strong ale eller så forteller tallet hvor mange uker den har vært lagret før den ble tappet på flaske. Uvissheten og mytene er jo noe av det tiltrekkende med Trappisteøl. Selveste ølen var lys oransje og var ganske fruktig og lettdrikkelig, den er på 7,5 % men alkoholsmak finnes ikke og som sagt, lettdrikkelig og fruktig men ikke noe særlig motstand, litt spredte formeninger om denne, noen likte den friske smaken godt, andre fant den for lett.
Vel, vi åpnet neste øl som var fra Chimay, den kvite. Nok en øl som var ukjent for de fleste, men her var det en bedre mottagelse. Litt mørkere, og litt mer alkohol, 8%. Og naturlig, litt kraftigere, men samtidig var det noter av tropisk frukt her også. En hyggelig nytt bekjentskap altså.
Mellom ølene gikk praten om mekanisk utbeinet kjøtt, noe vi ikke serverte denne kvelden, Inferno og nye og gamle filmer. Musikken var Mozart, da vertskapet ikke hadde klart å finne noe passende belgisk musikk.
Ny øl,tilbake til Rochefort, denne gangen nr 8. Her var det mørkere enn nr 6, og med 9,2 % var den også mer smakfull, men ikke helt der opp når det kommer til kropp. Men for all del, velbalansert og godt øl, noen likte den til og med veldig godt. Og siden den er lettere tilgjengelig enn nr 6, så koster den også 13 kr mindre, på tross av lik mengde og mer alkohol..
Etter glasskylling... etter skylling av glassene og skifte av plateside så var neste øl i glasset via bordet fra Westmalle og deres Dubbel. Dubbel i denne sammenhengen betyr da en relativt sterk brun øl, den er egentlig ikke dobbel av en enkel westmalle altså, bare sterkere enn deres basisøl eller patersbier som er det munkene drikker vanligvis. Denne ølen er nært opp mot rød i fargen, men smaker klassisk trappiste, en del frukt, gjærbakst og noe røykt kjøtt. En øl helt på det rene.
Neste øl er fra bryggeriet Orval. Flasken er ulik de andre, ganske pen, og på etiketten er det bilde av en fisk med en ring i truten. Og det er selvfølgelig en historie bak denne fisketruten.Og den er at en vakker grevinne fra Toscana var på vandring i Luxembourg da hyn ved et uhell mistet gifteringen sin i vannet. Hun falt ned på sin knær og lovet Gud at om Han brakte ringen tilbake til henne, så ville hun bygge et kloster til Hans ære. Og siden Guds veier er uransakelige så sendte han en ørret med ringen i truten. Og grevinnen holdt sitt ord og bygde da Abbaye Notre-Dame d`Orval. Og så begynte de å brygge godt øl.Det er ganske lettdrikkelig og friskt, og lukter friskt. Noe sødme, men i hovedsak er det friskheten vi husker fra dette.
Mot slutten kommer vi tilbake til Westmalle og deres tripel, altså deres sterkeste øl. Den er stiltro ganske lys, og er også ganske frisk og fruktig. Den passer nok bedre med fisk og kylling enn kjøtt som de fleste andre ølene her. Denne var også populær rundt bordet.
Og da var vi kommet til den siste ølen i kveld, den ølen som www.beersweden.se kaller for en rite-de-passage øl, en øl de fleste som har begynt å drikke noen annet enn masseprodusert pils treffer på ganske tidlig i sin håndverksølkarriere. Vi snakker eltså om Chimay sin Blå. Rimelig mørk, lukter av svisker, plommer og malt. Det er dog noe som ikke stemmer. Den er rett og slett litt skuffende denne gangen, den er god, men den er litt anonym, litt...vanlig. Vi lar dog tvilen komme ølen tilgode, og lover å prøve den igjen.
Kveldens vinner ble Chimay Kvit, så vi åpnet en til av vinneren, fordelte de gjenværende øl og gikk hver til vårt.
Bilder kommer plutselig!

spøk drikker polvarer!

Den allmektige kalenderen sier 23 februar 2012, men i kjøleskapet hjemme står det ikke øl. De står på benken og blir gode og romvarme. Vel, etter denne innledende fadesen, samt at de berømmelige Imperial Stout CupCake Muffinsene glimrer med sitt fravær så er vi snart samlet ved stue/kjøkkenbordet. Temaet er polets nyheter, og det var et relativt innholdsrikt slipp, åtte forskjellige små og store venner skulle til pers. De kom fra England, Frankrike, Belgia, Tyskland og Norge. Til å drikke de opp hadde vi seks pappaer fra ... Norge. Vi skjønte, nok en gang at øl ikke drikker seg selv, så Terje, som var kveldens dirigent, komplett utstyrt med skjemaer med bilde av ølene og anmeldelser fra Dagsavisen informerte oss om at kveldens første øl var den engelske Wold Top Against the Grain. Vi andre, Nåkkve, Mathis, Steffen, Jarle og Kristoffer så på skjemaet at med 4,8 % alkohol var den rett over butikkgrensa. Det var dog en utstrakt enighet rundt bordet at dette ikke var det helt store, så vi håpet at vi hadde startet på bunn for å jobbe oss oppover. Kul etikett dog, med det er vel knapt derfor man kjøper øl.

Jada, det ble bedre. Litt bedre i alle fall. Vi åpnet en Greens Bottle Refermented Blonde Ale med 5,8 % fra Belgia og ting ble straks mer smakfulle med belgisk gjær. Det var dog ikke noe som noen kunne stå inne for i veldig stor grad, så de jevne karakterene på denne ble også relativt lave, men god øl, frisk. Så kurven var oppadstigende.

Samme land, forskjellige øltype. Vi var nå på den spennende typen Geuze, altså Lambic av to forskjellige årganger som er blandet sammen. Lambic betyr at ølene er spontangjæret og det oppstår mange interessante smaker. I denne var det mye på det sure, mye grønne epler, drue og ... Våte Ullsokker! Så om dere liker våt ullsokkøl, look no further. Noen likte denne, noen syntes den var interessant, mens andre stemte den ned. Den har best før dato i 2031, så det kan jo hende at den noe intense vinøse smaken roer seg litt innen den tid. Dere får sjekke tilbake i 2030, da har vi omsmaking, til da, middels karakter.

Neste øl, og land, ut var den tyske Schneider Weisse Tap 5 Meine Hopfenweisse med 8,2 %. Og nå begynte ting straks å se litt lysere ut. Det var en frisk øl, med god fylde, smak av lakris, anis og ananas, noen mente det var for fremtredende alkoholsmak, andre mente den var godt kamulflert. Men nå begynte også terningene å få flere øyne, God Stemning.

Nytt øl, og nå var det tilbake til gamlelandet for å smake på den gamle kjenningen Fyr og Flamme fra Haandbryggeriet. Mange av oss smakte den for en stund siden når vi var i Drammen og besøkte Haandbryggeriet på en veldig hyggelig tur. Vel, tilbake til en litt nærmere fortid, Fyr og Flamme, denne gangen med ny etikett, selv om det er altså ikke derfor vi drikker øl. Ølen var, som sist, god, noen mente den luktet litt kattepiss, men på en god måte! Noen trakk seg helt opp mot seks på terningen, men den generelle vurderingen lå på rundt fem. Men en sikker vinner denne altså, selv om det muligens er litt forskjell på batchene. Noen som vet om dette stemmer? Er det stor variasjon fra batch til batch?

Neste øl, med svingkork, et fenomen mest kjent på kontinentet, var en Page 24 Triple fra Frankrike, et land som ikke er kjent for sitt imponerende øl, men de prøver da... Denne var på 7,9 % og luktet av konditori og tropiske frukter og med en del sødme. Rimelig lettdrikkelig og rimelig godt, som i et helt ok øl.

Da beveger vi oss over grensa til ... Belgia! og en Diabolici med 8 %. Det er en belgisk strong ale, lukter epler og blomster. Og om du liker belgisk øl så liker du nok denne, de fleste her gjorde det. Den er lettdrikkelig og det er vel den eneste innvendingen mot den, om det er en innvending i det hele tatt. Som forgjengeren, lettdrikkelig, men noe en-dimensjonal, i motsetning til neste øl;

Oud Beersel Oude Geuze fra Belgia. Som alle Geuze og Lambicøl er denne "vinøs" i smak, ettersmak, lukt og farge, så det er jo strengt tatt et spørsmål om dette er din kopp te, eller dvs. ditt glass øl, og om det er det så er den utmerket, og om det ikke er det så er den ikke noe særlig. Så meningene på denne var ganske delte. Men den byr på en liten kamp, den er ikke lettdrikkelig, selv om man liker det, men vel verdt om man vil ha noe utenom det vanlige.

Etter mye notering, glasskylling, diskutering om øl, en del diskusjoner om "kattepiss, men på en god måte" kan være til fordel for en øl ble det klart at det gjennomsnittelig høyest rangerte ølen var Page 24 Triple fra Frankrike som trakk vinnerloddet. Andre øl som ble trukket frem som vinnerkanditater var Schneider Weisse Tap 5, Haandbryggeriet Fyr og Flamme og Diabolici. Vel, alle var fornøyde, og vi ble enige om å gjenta det. Og om dere lurer på det. Glasskylling refererer da til skyllingen av glass som det er blitt konsumert rimelige forskjellige ølsorter fra, ikke den etterhvert så populære kyllingen av glass fra Prior. Ja, S.P.Ø.K. er medlem av norsk orddelingsfiendtlig forbund.

P.S.: Og 4 mai er det Haandbryggeriets ølfestival i Drammen. Fredag er vel den prefererte dagen. Vel møtt alle fedre. Og mødre. Og ølvenner.

S.P.Ø.K. brygger øl!

Kalenderen viste 10.01.2012. Vinteren satt enda hardt i, men det var øl å drikke og øl å brygge. Så, Nåkkve og Kristoffer begav seg nedover fra Tøyen, Oslo svar på Baltimore, West Side, mot Drammen, Norges svar på Chicago, som igjen er USA`s svar på fredrikstad, forstå det den som kan. Vel nede på Oslo S traff vi Rolf og Stian og tøffet sørvestover med toget. Etter at Kristoffer nesten ble kastet av toget for å bruke en annen persons kredittkort ( han skulle blitt kastet av om konduktøren gjorde jobben sin) ankom vi til slutt Drammen S. Stian måtte hjemom en tur først, vi andre gikk gjennom lett snedrev mot Meny for å ha noe å leske halsen med. Fun Fact: Ølbrygging er en tørstefremkallende aktivitet. På meny møtte vi Thorbjørn, og det ble mye diskutering og spekulering i hva som skulle få bli med i korgene, men Ægir, Haandbryggeriet, Brewdog og Belhaven var representert til sist. Og Erdinger Champ, men det var labre saker så ikke kjøp det.
Vel, bunkret opp med øl og julemarsipan til halv pris, alle glade og fornøyde så fortsatte vi mot Olas Hus.

Vel fremme fikk Rolf i oppgave å sanitere siste restene av bryggeutstyret, Ola kjørte for å kjøpe en kjøkkenvekt, Nåkkve bestilte pizza mens Kristoffer og Thorbjørn leste i A-magasinet og bryggeboka.

Vannet sto og kokte og så helte vi malten oppi.
Vi brygget fra maltekstrakt denne gangen;
Mens brygget nådde koketemperatur var det på høy tid med en øl for å roe nervene litt, med litt Pærecider. Fra Sverige. Neida, det ble øl her også.


Topp stemning på SPØKs bryggemøter!

Etter hvert som vørteren nådde kokepunktet hadde vi oppi bitterhumlen som var Chinook.
Så fikk den godgjøre seg i 50 min før vi hadde oppi aromahumlen som denne kvelden var East Kent Goldings.

Så var det tid for å kjøle ned brygget og bytte dunk før vi hadde oppi gjæren.
Da brukte vi Ola sin hjemmelagde nedkjøler, laget av et bøyd kobberør og koblet til springen. Kaldt vann kjøres da gjennom dette kobberøret, opp igjen og ut i vasken.







Der kunst og vitenskap møtes; ØL!

Da dette var ferdig hadde vi alt oppi neste dunk, fikk på lokket, gjærlåsen og fiks fer...! NEI, gjær må man jo også ha oppi. Opp med lokket, nedi med gjæren, på med lokket og så til gjæring i noen uker...

Etter hvert begynte det å bli tid for å komme seg hjemover, men vissheten om at man hadde vært med på å brygge et utvilsomt fantastisk øl varmet når man beveget seg ut i Drammens vinterkveld.
Og hvordan smakte så dette ølet? Rolfs anmeldelse:

Øllet var veldig godt. Det er ganske bittert med en ganske kraftig smak av east kent goldings humla. Det er nesten en litt sitrus aktig smak. Kunne vært litt mer kullsyre etter min smak, men det kan hende det blir om det står litt lenger på fat.

Men alt i alt får det terningkast 5 fra meg =)



Ola Overfører Øl

Og nå er ølet med i NM i hjemmebrygging, så får vi se om Nøgne Ø produserer Grevens Høytid neste år. Hold utkikk med ditt lokale pol.

S.P.Ø.K.s tradisjonelle Julebord 2011

Det var en kald og stormfull kveld i Desember, den 12 for å være pinlig nøyaktig, at S.P.Ø.K. skulle ha sitt første Tradisjonelle Julebord. Da de fleste medlemmene var lei av ribbefett og akevitt, og da det er en ølklubb, bestemte vi oss for å dra på Schouskjelleren for å drikke julen inn.
Alle hatt tatt med seg hver sin øl, pakket inn i silkepapir, gråpapir og gamle aviser for å dele ut til en heldig klubbmedlem. Nesten som tombola, bare uten all ristingen og tumlingen dog.

Nåkkve, Bjørn og Kristoffer gav seg i vei fra Tøyen Hills ned mot Grunerløkka beste bryggkjeller. Vel nede møtte de Sindre og alle tok med seg en øl fra det relativt lille, men svært solide utvalget og satte seg ved et av de få ledige bordene. Her ble det drukket mye forskjellige øl, bl.a. BeerHere`s VårWit med sindige 4,5 % som fikk veldig gode skussmål, og Schouskjellerens Hiphops på 4,6 %, også den over gjennomsnittet godt likt, det ble her nevnt herregarderobe blant luktene, men på en god måte. Vi snakket litt om jobb og reiser, film, og alle som hadde sett Drive var enige om at den var fantastisk.

Men mer øl! Siden Steffen kom etterhvert, vi var nå fem, ble det litt usynkronisert drikking, men vi fikk i oss Dugges 1/2 Idjit Porter på 7 % , bra navn, bra øl, Schouskjellerens Tiny Dancerogså på 7 %, god, men Hiphops var bedre. Vi snakket om fotball og litt tipping.


Etter å ha åpnet en flaske med Cigar Citys Jai Alai, 7,7 %, ble duftfenomenet herregarderobe tatt opp igjen, men på en god måte. Fascinerende hvordan lukter kan lukte fantastisk noen steder (herregarerobe i en ølflaske), men grusomt andre steder (herregarderobe i herregarderobe). Og ølen var god også, om enn så bitter at Mr. Scrooge (gratulerer med dagen CD!) blir rene Ingrid Espelid Hovig i forhold.

Da det engang var jul og Schouskjelleren hadde brygget en juleøl; Schouskjellerens Juleøl med 7 % måtte jo denne også smakes, denne fikk også gode skussmål.

Den siste ølen var Southern Tiers Back Burner, en Barleywine med solide 10%, perfekt for kalde vinterkvelder og tur hjem i kulda.
Schouskjelleren; et flott sted med en abnorm akustikk som blir påtrengende en stund, til man får noen øl innabords og bryr seg mindre med det. Alt i alt flott plass!












Julegavene! Til Fra Via S.P.Ø.K. Hånd i privat eie.

Neste møte er 23 februar klokka åtte i klubblokalene. Vi sees!

Haandbryggeriet! Drammen! Krøkebærøl!

Ikke siden jeg var på gullgraving med Indrefjord Ungdomsskole i 1993 hadde jeg gledet meg like mye til en ekskursjon. Det var med store forventninger vi, Terje, Steffen, Nåkkve og Kristoffer, satte oss på toget med kurs for Østlandets uslepne diamant; Drammen! Vi ankom Drammen i god tid, utenom Terje, vogna hans stoppet nærmere Lier, men til slutt kom han også. Til sist traff vi Andreas på stasjonen og begynte turen mot Sundland. Etter en kort innføring i noen av Drammens legendariske gater og en gåpils (Aass Pilsner, overraskende god) var vi fremme i et område som var klipt ut av en film noir. Og innenfor et av byggene, var det opptil flere flasker øl med våre navn på.

Vi ble tatt vel imot i bygg H og vist rundt i de splitter nye lokalene deres, kanskje litt for nye, da ikke alt utstyret var på plass, men vi fikk en kort innføring i hvordan man lager fantastisk øl.

Etter omvisningen, ble vi vist til kjøkkenet hvor vi satt sammen med et hyggelig par fra Nittedal.
Vi fikk servert øl sammen med passende mat til og første øl ut var en Bavaria, en bayersk hveteøl med 5%, servert med reke og avacado på en herlig sprø bruchetta med hvitløk. En god og frisk øl med en lett syrlig smak.

Neste øl var Ardenne Blond med 7 %, servert med blåskjell. Den er Hanndbryggeriets versjon av en sydbelgisk blond øl, og ser veldig fin ut i glasset, lys, med en lett oransj farge. Og selvfølgelig med den karakteristiske belgiske gjærsmaken, selv om den er brygget med husets gjær. Og lettdrikkelig selv om den har litt høyere alkoholinnhold.

Men vi var ikke mette, og vi var enda tørste, og neste flaske var Fyr og Flamme, en IPA med 6,2 %, en øl som har vært vanskelig å få tak i, men som snart kommer på polet. Tjohoo! Vi fikk med noen chilikjøttboller i tomatsaus, som var gode, men ølen sto også veldig godt alene. En veldig god IPA. Og nå begynte vi å bli i godt humør, samtalen gikk lett og ledig om juleøltester, jobb og diskusjoner om hvem som fikk minst og mest i glasset (Steffen og Kristoffer fikk alltid minst).











Pappaer i lett passiar

Så kom en Røyk uten Ild, en såkalt Rauchbier, med 8,5 % på bordet, luften ble straks fylt av telttur, bållukt og våte sokker, men på en god måte. Til å tygge på fikk vi en varmtrøkt laks på landbrød, god match, god øl og ikke minst; god stemning.
Samtalen gikk som seg hør og bør enda lettere rundt bordet og vi diskuterte Rodenbach Grand Cru, om man skal vaske glasset mellom hver øl og om Avatar var en god film.

Og om dere lurer på hvordan bryggerihumor arter seg, så: "Han Mikkeller hadde no skreve brev til han Närke og lurte på om han kunne få gjestebrygge der, men han Närke hadde no skreve tilbake og sagt at det kunne han godt bare han fekk gjestebrygge hos han Mikkeller neste gang!". PA-Tish! Nei, kanskje man måtte ha vært der. For det var artig.

Nå begynte det å bli høyere under taket og alle ble enda bedre venner, vi drakk en fortreffelig Farewell Ale med 7,5 %, og en Dark Force, en Dobbel Hvete Stout med 8,5 % sammen med en nøttekake som visstnok var veldig god, men det får vel aldri vi nøtteallergikere vite...












Godt i glasset = God stemning

Men vi var jo ikke der for å spise nøtter, men for å drikke øl for himmelens skyld! Nå var baren åpnet og vi fikk kjøpe flere av de ølene som er vanskelig å få tak i på butikken og polet, og fikk mange gode råd og vink fra de som jobber på Haandbryggeriet.
Videre drakk vi en Haandbic, en Surøl med bl.a. tyttebær på 7,5 %, veldig spesiell, men en av de bedre lambicene undertegnede har smakt. Vi nærmet oss Valhall, og når en flaske med Odin`s Triple ble åpnet følte vi alle vikingblodet pumpe litt ekstra, hvis det er lov å si da... Den var på helt ok 11,5 %, imperial stout. Og veldig god. Til sist ble det en Bestefar med 9 % og 270 kalorier, om noen av samboerne her lurer på hvor de pappamagene kommer fra...

Og langt om lenge var det på tide å kjøpe en siste øl, komme seg ut, ta taxi til Unnion Rock, men der var det lukka arrangement, sa de i alle fall... Men til sist havna vi på Lauritz og da vi ydmykt spurte om de hadde noe øl fra Haandbryggeriet der fikk vi til svar at det hadde de IKKE. Jaja, da var det bare å koble inn autopiloten og komme seg i sengs. Og vi var alle enige om at det hadde vært en fin dag og så sovnet jeg før hodet traff puta...

PS: Den krøkebærølen som vi ikke rakk å drikke på Bryggeriet, men måtte ta hjemme i stua noen dager senere var også særs god.

PPS: 4 og 5 mai er det festival hos Haandbryggeriet så da er det bare å ta på seg ølsolbrillene.

5 møte i S.P.Ø.K.

Det var lenge siden de tørste ganer var blitt læsket, så i slutten av oktober kom Aleksander og Nåkkve til Kristoffer og mens duften av Imperial Stout CupCakes bredde seg i huset, oppskrift lånt fra det gyldne øls kommandørskab, så fant de plass i sofaen og lot kveldens første øl, Brewdogs 77 Lager Juxtaposition Lager fylle glassene. Den har 4,7 % og er altså en butikkøl, men den hever seg ganske glatt over resten av butikkølhopen. Det er en meget behagelig, lettdrikkelig øl som ser fin ut i glasset, den er en del bitrere enn annen pils og lager, den har litt mindre kropp enn hva lukten tilsier, men dette er nok p.g.a. den relativt lave alkoholprosenten. Ikke den beste ølen til Brewdog, men miles ahead i forhold til det meste annet du finner på Mega.

Ellers ble det en del snakk om Hellas og EU, norske stortingspolitikere og deres dekadente og egoistiske pensjonsordninger. Og siden det var et noe deprimerende tema snakket vi også om eskapistisk litteratur, også kalt fantasy, Dune, Gene Wolfe, George RR Martin og forfattere som skriver på lisens.

Og den neste ølen høres også ut som en ølfantasi, nemlig Innis & Gunn Original Oak Aged Beer med 6,6 %. Og som de fleste fantasyromaner så holder det også her og lese på flaska, eventuelt coveret. Det sto nemlig mye fint på flaska, fargen var fin, men den lover så veldig mye mer enn den holder. Det er noe uølete over den (kanskje eikefatene?), men en flau sur bitterhet kommer snikende, den er ganske kvalmende etterhvert. For søt og for tynn. Det er ikke verdens verste øl, men det er langt fra det vidunderet som beskrives utenpå. Skuffende.

Mens vi drakk, og hørte på Elvis Costello og Kvelertak, snakket vi om hva er det som er ølmusikk? Finnes det?

Det ble en anglofil kveld, da siste øl ut var Wychwood Brewerys Hobogoblin med 5,2 %.

Den hadde en flott, mørk brun farge, eller en legendary Ruby som etiketten sier. Den lukter veldig godt, og smaken er også god, men det er litt for mye kullsyre til å få frem smaken skikkelig i starten, men den smaker mer etterhvert som futten går litt ut av den. Alt i alt, kveldens vinner. Og fin flaske.

Og hva om man hadde funnet den perfekte øl, hadde man bare drukket den resten av livet, hadde alle de tusenvis av ølene man hadde drukket før vært bortkastet. Vi konkluderte med at jakten fortsetter, og om vi noen gang finner den perfekte øl, så strammer vi bare litt inn på kravene...

Til sist diskuterte vi Julebord, tur til Drammen og Haandbryggeriet og tur til Sverige for å kjøpe Øl og Bacon.

Vi høres

4 møte i S.P.Ø.K.

Det var midten av august, og nesten en måned siden godt øl hadde blitt konsumert i godt selskap. Denne gangen skulle møtet finne sted på sjølveste valgdagen, men dog ETTER at valglokalene hadde stengt. Møtet skulle holdes i ærverdige Smedgata, i Kristoffers stue, men da hans samboer og to barn ble syk måtte vi ta i bruk plan ni fra det ytre rom; kjellerboden!
Men etter litt ordning og fiksing der nede, i kjellerboden, ble det en veldig shabby chic, sjørøver slash hakkespett-feeling der nede, i kjellerboden. Eller det var i allefall en skrivepult og fem stoler..

Ja, fem stykker hadde møtt opp, Andreas, Aleksander, Nåkkve, Terje og Kristoffer. Terje var dog 50 min forsinket grunnet heroisk innsats for å få stemt. Og hva skal man ta seg til når man venter på et ølmøte og sitter i en kald og fuktig kjeller fylt til randen med øl? Ja, det stemmer.

Ventepilsvalget falt på en Dampen fra Kinn Bryggeri. Flaska var stor, og veldig fin, med en liten "bul" nederst på flaskehalsen, og den ble broderlig delt på fire. Den hadde fin farge, var godt drekkandes, med mye bitterhet og lang ettersmak, men kanskje noe skuffende i forhold til hva vi hadde ventet oss. Men sletts ikke ueffen.

Så ble det diskutert en del administrative saker som tur til Haandbryggeriet, brygging av 50 000 halvlitere juleøl og hvorvidt julebordet skulle holdes i kjelleren eller et annet sted.

Så ankom Terje, og etter litt valgsnakk fant vi ut at hele 80 % av S.P.Ø.K. sine medlemmer hadde stemt og de resterende 20 % hadde egentlig tenkt å stemme! Hadde bare alle i Norge vært som oss! Vi satte på valgsendingen, og åpnet neste øl, en 8.6 Bavaria fra Nederland. Til å begynne med er alkoholen (8,6) dominerende, men etterhvert balanseres alkoholsmaken, og den blir noe smoothere, men sikkert ok at flasken var på 25 cl. Etterhvert gikk vi over til å diskutere diverse opptaksritualer for nye medlemmer, mange kreative forslag, så alle kommende medlemmer kan glede seg til opptaksmøtet sitt.

Så gikk vi over til en en belgisk hagenisse, La Chouffe fra Brasserie d`Achouffe med 8 %. I glasset er den gyllen som en solbrun skandinav, den lukter umiskjennelig belgisk, smaker godt med noe appelsin der inne med humlene. Og denne ølen smaker på en måte kjent, som Terje sa "denne ølen har mange fettere og kusiner, for ikke å snakke om brødre og søstre. Og mødre og fedre. Det er en fin familie. Og neste gang skal jeg ta med bestemoren til denne ølen, en Paulaner som jeg ikke fikk tak i til i dag..." Ja, det sa vel det meste. Videre blir det bestemt at om en kjøper en øl som er vanskelig å få tak, bør det kjøpes en ekstra flaske om en far blir forhindret i å komme på et møte, slik at han kan få smake den senere.

Men vi hadde mer å smake på. Neste øl ut, og ned, i glasset var en Pelforth Brune fra Pelforth bryggeri i Frankrike med 6,5 %. Den er svartbrun i glasset, og er fyldig, men smaker ikke så mørkt som den ser ut som, den er snill mot munnen, og mer ydmyk enn de to foregående. Den er god, noe grumsete, men alt i alt velgjørende. Det var snakk om å lage en lignende klubb lenger bort i kjelleren, Stolte Venners AquevitKlubb, men det ble med snakket.

Til sist kom det som "...blir av eksperter ansett for å være et av verdens mest fornemme øl.", men for å sitere Terje igjen: "Den va OND! Balsamicoøl!" Den har den egenskapen at med en gang man har satt ned glasset tenker man, nei, den kan umulig ha smakt så grusomt, så tar man en slurk til, men jo! Balsamicoøl! Andreas forsøkte flere ganger og premierte den med det fineste noen sa om den - interessant. Det var da en Rodenbach Grand Cru fra Belgia fraBrouwerij Rodenbach og hadde 6 %.

Og med en emmen eim av balsamico bakerst på tunga oppløste selskapet seg, og våknet neste morgen opp til en nytt politisk Norge. Eller var det bare balsamicoølen...? Det står, til opplysning en flaske igjen i kjelleren...